Romerne 4
En Levende Bok
Abraham og troen
4 Hvilken erfaring hadde Abraham, som var stamfar for Israels folk, av å bli frelst gjennom tro? 2 Var det på grunn av gode gjerninger Gud aksepterte han? Ja, i så tilfelle kunne han virkelig vært stolt over seg selv. Men det var ikke derfor han ble regnet skyldfri innfor Gud. 3 Hva står det i Skriften? Jo, at ”Abraham trodde på Gud, og derfor ble regnet som skyldfri innfor Gud”.[a]
4 Den som arbeider, får ikke sin lønn som en gave, men som betaling for det han har utrettet. 5 Den som blir erklært skyldfri innfor Gud på grunn av troen, får det ikke som betaling for noe han har utrettet. 6 Derfor beskriver også kong David hvor lykkelig det mennesket er som uten å fortjene det blir regnet som skyldfri innfor Gud. Han skriver:
7 ”Lykkelig er den som har fått tilgivelse for sin ulydighet og fått synden sin strøket bort!
8 Ja, lykkelig er den som Herren ikke lenger anklager for synd.”[b]
9 Men nå er spørsmålet: Gjelder denne lykken bare for jødene, de som holder Guds pakt ved å omskjære sine sønner. Gjelder den også andre folk? La oss vende tilbake til Abraham. Jeg sa før at det var på grunn av troen at Abraham ble regnet som skyldfri innfor Gud. 10 Når ble han da skyldfri? Var det etter at han hadde blitt omskåret, eller var det før? Svaret er at Gud aksepterte ham før han ble omskåret.
11 Seremonien med å omskjære alle menn var et tegn på at Abraham ved troen hadde blitt skyldfri innfor Gud allerede før han ble omskåret. Gjennom dette ble han en åndelig far for alle som tror, også om de ikke omskjærer sine sønner. 12 Abraham ble også en åndelig far for sitt eget folk som omskjærer sønnene, men han er bare deres åndelige far dersom de har samme slags tro som han hadde før han ble omskåret.
Løftet til Abraham gjelder alle som tror
13 Det var altså ikke fordi Abraham var lydig mot loven[c] at han fikk løftet om at etterkommerne hans skulle arve hele jorden. Nei, han fikk løftet fordi troen hadde gjort ham skyldfri innfor Gud. Hans etterkommere skulle få løftet oppfylt gjennom å tro på Gud, akkurat som Abraham. 14 De som forsøker bli skyldfrie ved å være lydig mot Moseloven, kan ikke være Abrahams etterkommere. Da ville troen være uten mening, og løftet ville ikke gjelde. 15 Husk på at lovens krav er så høye at alle blir dømt av den. Å ha en lov betyr også at vi kan overtre den. 16 Derfor er troen det viktigste!
Guds løfte var en fri gave til alle Abrahams etterkommere, både til dem som har fått Moseloven og til dem som bare har samme slags tro som Abraham. Han er en åndelig far for alle som tror. 17 Gud sier i Skriften[d]: ”Jeg har gjort deg til far for mange folk.”[e] I Guds øyne er han vår far, for han trodde på den Gud som gjør de døde levende og får ting til å skje som ikke før var mulig.
18 Når Gud lovet Abraham at han skulle bli far til mange folk, da trodde Abraham på Gud. Dette til tross for at det menneskelig sett ikke var noe håp om at han kunne bli far. Men Gud hadde sagt: ”Dine etterkommere skal bli så mange at det ikke er mulige å telle dem.”[f] 19 Derfor fortsatte Abraham å tro til tross for at han var omkring 100 år gammel og uten kraft i kroppen, og til tross for at kona Sara ikke kunne få barn og i tillegg var rent for gammel.
20 Nei, Abraham tvilte aldri på Guds løfte, for troen ga ham styrke, og han æret Gud. 21 Han var helt overbevist om at Gud kan gjøre hva som helst når han har lovet det. 22 Derfor ble han regnet som skyldfri innfor Gud.
23 Sannheten om at han ”ble regnet som skyldfri innfor Gud”, ble ikke skrevet bare med tanke på Abraham. 24 Den gjelder også for oss. Vi skal også bli regnet som skyldfrie etter som vi tror på Gud, han som vakte opp vår Herre Jesus fra de døde. 25 Herren Jesus ble utlevert for å dø for syndene våre, og ble vakt opp igjen for at vi skulle bli skyldfrie innfor Gud.
Footnotes
- 4:3 Se Første Mosebok 15:6.
- 4:8 Se Salmenes bok 32:1-2.
- 4:13 Hele den jødiske loven ble skrevet ned av Moses, en av Abrahams etterkommere, flere hundra år senere. Se Første til Femte Mosebok.
- 4:17 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
- 4:17 Se Første Mosebok 17:5.
- 4:18 Se Første Mosebok 15:5.
Romerne 4
Det Norsk Bibelselskap 1930
4 Hvad skal vi da si at vår far Abraham har opnådd efter kjødet?
2 For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noget å rose sig av. Men det har han ikke for Gud;
3 for hvad sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet;
4 men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;
5 den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.
6 Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:
7 Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult,
8 salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.
9 Gjelder nu denne saligprisning de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo at troen blev regnet Abraham til rettferdighet;
10 hvorledes blev den da tilregnet ham? da han var omskåret, eller da han hadde forhud? Ikke da han var omskåret, men da han hadde forhud,
11 og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, forat han skulde være far til alle de uomskårne som tror, så rettferdigheten kunde tilregnes også dem,
12 og far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
13 For ikke ved loven fikk Abraham eller hans ætt det løfte at han skulde være arving til verden, men ved troens rettferdighet.
14 For dersom de som holder sig til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet blitt til intet;
15 for loven virker vrede; men hvor det ikke er nogen lov, er det heller ingen overtredelse.
16 Derfor fikk han løftet ved troen, forat det kunde være som en nåde, så løftet kunde stå fast for hele ætten, ikke bare for den som har loven, men også for den som har Abrahams tro, han som er far til oss alle
17 - som skrevet er: Til mange folks far har jeg satt dig - for Guds åsyn, hvem han trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.
18 Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli;
19 og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var næsten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv;
20 på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro, idet han gav Gud æren
21 og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.
22 Derfor blev det også regnet ham til rettferdighet.
23 Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det blev tilregnet ham,
24 men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som opvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,
25 han som blev gitt for våre overtredelser og opreist til vår rettferdiggjørelse.
En Levende Bok: Det Nye Testamentet Copyright © 1978, 1988 by Biblica, Inc.®
Used by permission. All rights reserved worldwide.